I sigarmakernes rike

Lages virkelig Cubas sigarer for hånd? Rulles de på jomfruers bare lår, slik noen har påstått? Ja, se det hadde jeg bestemt meg for å sjekke ut. Partagas Real Fabricas de Tabacos, Havannas største sigarfabrikk og den med noen av de mest kjente merkene tilbyr nemlig omvisninger i sitt sigarrike.

Utenfor sigarfabrikken solgte gjengen fra Vrengen svartebørssigarer. De påsto at de jobbet på fabrikken og hadde tilgang til billige varer. De hadde ikke noe svar på spørsmålet om hvorfor de ikke var på jobb… Gjennom denne gjengen måtte jeg styre for å komme inn dørene til målet.

Og inn kom jeg. I et erværdig gammelt lokale. Til høyre, bak tunge dører i dyrt tre og farget glass, lå fabrikkens sigarutsalg med det som trolig er Havannas mest nitidig tempererte lokale. Svalt og deilig etter vandringer i solsteiken. Et sted jeg gjerne hadde blitt en stund for å kjøle ned en lettere overopphetet kropp. Men den guidede omvisningen jeg ville hekte meg på begynte straks, så jeg luntet ut i varmen i inngangspartiet. Ikke så verst temperatur der heller, forsåvidt.

En småtrinn og rappkjeftet dame bød oss henge fra oss vesker, bager og kamera i garderoben før rundturen. Fotografering forbudt! Høyst irriterende, men veldig forståelig. Dette var tross alt en arbeidsplass. Jeg hadde heller ikke satt mye pris på at en gjeng turister durte inn der jeg jobbet og knipset i hytt og pi. Skjønt, det er vel ikke så veldig sannsynlig at noen andre har interesse av å avbilde en trinn, halvskallet middelaldrende mann med blikket festet på en PC-skjerm…

Damen henvendte seg til oss ved landsnavns nevnelse, jeg ble således «Norway», fortalte litt om fabrikkens historie før hun så førte oss inn i første avdeling. Hit kom alle bunter med tobakksblader fra markene. Her jobbet en liten håndfull menn. Og omtrent det eneste menn var brukende til, mente den trinne rappkjeftede, var det disse mennene gjorde: å pakke ut bladene og telle dem. Her var det ikke snakk om noen jobbrotasjon. Bladteller bli ved din krakk. Dag ut og dag inn. Sikkert en spennende og utviklende jobb…

Vi fikk et blad å kjenne på, og det ferdigtørkede eksemplaret vi håndterte føltes som tynt skinn.

I neste avdeling satt hovedsaklig damer, men også et par menn, i en stol omgitt av rekkverk på alle kanter. Her sorterte de bladene ut fra kvalitet. Hva skulle bli ytterblader, innerblader, sterk sigar, mild sigar osv. I tillegg fjernet de midtstengelen i selve bladet med veltrente napp. Hadde jeg forsøkt ville sikkert bladet revnet på midten. Men ikke i disse damenes nennsomme hender, nei.

SKole hadde fabrikken også. Lage-sigar-på-skikkelig-vis-skole. Her satt rimelig unge mennesker og stappet blader til de ble brune i trynet – eller ihvertfall på fingrene. En lærerinde ruslet rundt og inspiserte, vred lærlingenes sigarer elegant fra hverandre og ristet på hodet. Til lærlingenes fortvilelse. De måtte begynne på nytt. Sukk!

I avdelingen overfor skolen jobbet nøkkelpersonell med den endelige kvalitetskontrollen og sorteringen av innkomne blader. Det var her avgjørelsen ble tatt om bladene kunne bli sigarer, i tilfelle hva slags eller om det bare var søppel – sigarettmateriale med andre ord.

Og så var det action på ånkli! I øverste etasje satt de utvalgte, ca 150 stykk vil jeg anta, som sammen rullet 35 000 sigarer daglig. I et stort lokale satt de på rekke og rad. Noen rullet Cohiba av ulike slag, andre Monte Cristo, noen Romeo y Juliette, noen… Masse sigarer altså. Men også folk. Først og fremst damer, men også langt flere menn enn det guiden lot oss få inntrykk av ved oppstart av rundturen.

Her jobbet de i skift på 9 timer. Kvoten som skulle fylles på disse timene skulle være et snitt på 110 eller 120, avhengig av type. Summert ved månedens slutt. Og bonus utdelt ut fra dette. Hva som skjedde hvis kvoten ikke ble fyllt fortalte den trinne rappkjeftede intet om…

I en krok i samme avdeling kontrollerte et sett damer hver bidige sigars kvalitet. Gjennomtrekk, størrelse, lengde, tykkelse og fasong. Hver eneste ev av ale sigarer fabrikken lager blir manuelt kontrollert i denne kroken. Med det som ikke akkurat fortjener betegnelsen moderne teknologi.

Deretter var det sortering av sigarer ut fra fargenyanse, pakking, påklistring av sigarring, repakking og forsegling av boksene. En omstendelig prosess. Og hekkan så mange sigarer!

Så jo da. Sigarer lages manuelt. Og nei. De rulles ikke sammen på jomfruers lår. Jeg tviler faktisk sterkt på at nevneverdig mange av arbeiderne hadde sin møydom i behold, uten at jeg kan garantere det for sikkert… Det jeg imidlertid lærte var at bare et fåtall av dem røykte. Men de som gjorde det kunne forsyne seg av lasset så mye de ville. Mens de var på jobb.

Langt mere opplyst om sigarers tilbliven forlot jeg Partagas Real Fabricas de Tabacos. På ferden videre fikk jeg med et godt råd om å holde meg borte fra gateselgeres sigarer. Disse var angivelig stort sett laget av bananblader. Eller rent ut giftige. I det jeg slentret ut i dagslyset og eimen av Havannas eksosfylte luft igjen ble jeg umiddelbart møtt med tilbud om «very cheap cigar. Good price, my friend.» Med formaningene fra fabrikken friskt i minne takket jeg nei og forsvant videre inn i Havannas fascinerende og forfalne kaos.